(starten)
Mandag morgen. Det skarpe lyset henter seg inn under den tynne gardinen inne på soverommet. Frida våkner før klokken engang har tenkt å ringe. Hun føler seg mørbanket inne i hodet. Øynene er på alle måter klistret sammen av gammel maskara fra kvelden før. Hun skjærer tenner som en gammel skjelvende dame. Hun forstår at det ikke finnes noen vits i å prøve å stå opp engang. Hun er rett å slett for elendig til å kunne gjøre noe som helst. Men noe hun ikke kan drite i, er de slemme tankene som kryper seg under huden hennes hver gang hun prøver å lukke øynene for å sove. Men hun kan bare glemme å sove. Hun kan glemme å spise. Hun kan glemme å ta seg en røyk. Det beste ville være å slå av telefonen, slukke alt lys og glemme omverdenen til nedturen har gitt seg.
Mandag morgen. Vekkerklokken har for lengst ringt, og Jessica har for lengst inntatt frokostblandingen sin. Hun velger de lyse jeansene i dag, sammen med den beige toppen. Hun legger en lett og sommerlig make up. Håret setter hun lett opp med en sølv spenne. Tankene flyr av sted på matte eksamen hun skal ha i dag. Hun kontrollerer ranselen for siste gang, legger mat pakken nedi og setter på seg de ny innkjøpte høye støvlettene. I det hun låser seg ut av leiligheten hører hun vannkokeren hyle der inne. Hun blir sint på seg selv for å ha greid å glemme å slå den av, men unnskylder til seg selv at det nok sikkert bare var eksamen nerver som har gjort henne så glemsom! Nede i veien ser hun Gustav og slår følge med han til skolen.
Mandag ettermiddag. Frida har greid å fått ca en time blund på øynene. Ellers har hun holdt senga, røkt en halv sigarett, spydd tre ganger og drukket to slurker vann. Tankene hennes har vært hos bestemoren i dag. Bestemoren som ligger syk på sykehuset, helt ufrivillig, mens hun selv ligger her i senga si, skulker skolen for endte gang og har gjort seg selv så dårlig som hun nå er.
Samvittigheten velter på. Hun hater at hun får disse tankene etter hver helg. Hun forbanner hele verden der hun ligger. Forbanner foreldrene som ikke fører over nok penger til henne. Forbanner strøm regningen som lyser mot henne hver gang hun trer inn i stuen. Forbanner søsteren som gjør det så bra på skolen. Forbanner alle guttene hun har vært borti som ikke har brydd seg nok om henne. Hater alt som har med det virkelige livet å gjøre.
Hun tenker at når nedturen fra helga har gidd seg skal hun gå på skolen hver dag. Studere høyt og bli noe. Hun skal vise søsteren sin at også hun er noe! Fra og med nå er det slutt på festene i helgene. Hun har nemlig bestemt seg for et liv på skolebenken, S.A.T.S og et singelliv som ikke inkluderer flere one night stands.
Tilfredsstilt over egen tankegang og beslutning, legger Frida seg godt tilbake i sengen og drømmer om mat. Om koldtbord, fulle av kylling, karbonader, salater og dressinger, og dusinvis av herlige gryteretter… Hun legger hånden kjært på magen og forstår at hun igjen sikkert har mista en del kilo. Men når hun blir frisk skal hun gjøre alt som står i sin makt for å leve som søsteren sin. Spise faste måltider. Gå på skolen. Gjøre lekser. Besøke bestemor to ganger i uken. Ringe mamma og pappa ofte. Eller i det minste ta telefonen når de ringer henne. Særlig må hun avskaffe seg de rølpete vennene hun har skaffet seg etter at hun flyttet til hovedstaden.
Før hun rekker tenke mer rosenrøde tanker, piper det på msn hennes. Det er Gustav. Hun bestemmer seg for å svare. Gustav spør hvordan det går med henne. Han skriver også at hun burde vært på muntlig i dag. Det var nemlig kjempe enkelt. Videre hilser han fra søsteren Jessica og forteller at hun må fikse leiligheten snart fordi både hun å Gustav kommer snart hjem. “Fiks leiligheta sjøl når dere kommer “hjem” , så vidt jeg veit så bor ikke Gustav her ENNÅ!! “ skriver Frida tilbake i fullt sinne. Hun klapper igjen pc, hiver seg i dusjen og tar på en rosa topp med matchende bukse. Flipp flapper får være bra nok i dag, tenker hun. Det er tross alt 24 grader ute. Hun slår på mobilen mens hun styrter ut av døra.
Nede i veien bestemmer hun seg for å ringe Kasper, han har sikkert noe hasj liggende, så hun får igjen mat lysten. Men telefonen hans er avslått, så hun bestemmer seg for å stikke oppom leiligheta å se om han er hjemme.
Jo da, hun hører skritt der inne. Men det er ikke Kasper som åpner, det er en jente som ikke kan være mer enn 13-14… Typisk Kasper, tenker hun mens hun går inn i stuen. “Hei baby! Åssen er livet?” spør Kasper med smale øyne og et skeivt smil. “Det er bånn !” svarer Frida. Frekk som hun er driter hun i fjortisen han har på besøk og spør: “Når blir vi alene?” “Ærlig talt Frida, det er vel opp til henne når hun drar. Eller har du lyst å feire ferdig muntlig?” Kasper flirer de siste ordene. Hun kjenner irritasjonen bre seg inn under huden. Men bestemmer seg for å virke kul overfor den lille. “Feiring fikk vi vel nok av i helga eller?” Kasper sukker dypt, drar hånden gjennom håret og ser ut. “Det er så jævlig bra vær ute. I dag drar vi på stranden Frida. Deg ringer jeg senere!” smiler han mens han ser på den lille. Frida fryder seg. Han valgte henne foran den lille. Det må jo være et godt tegn. Hun hater egentlig seg selv for det med Kasper. Hun har hatt litt sånn små følelser for han i noen uker nå, men samtidig har hun egentlig hjerne til å forstå at han bare er ute etter en ting. Hun har ennå ikke latt han fått henne på rygg. Kanskje det er derfor han er så snill med henne. Hun veit ikke helt. Han er vanskelig å forstå seg på.
Når den lille har tatt på seg skoene og dratt, sitter Frida igjen sammen med Kasper og ser utfordrende rett på han… Hun våger seg ikke til å spørre om den lille er hans nye flamme, men lar smilet hennes og blikket få si sitt… “Det er bare deg for meg lille Frida!” Ler Kasper med det skeive smilet sitt, før hun i det hele tatt har rukket å bestyre det hele å fulle skuespillet sitt. “Snakker om du? Synes bare det er helt sykt at du dater 13 åringer!” Sier hun rødmende tilbake. Hun kjenner angsten spre seg igjen… Angrer seg for i det hele tatt å ha stått opp denne dagen. Kasper overhører den siste setningen hennes, lener seg heller over henne og gir henne en god klem. “Synd du ikke gikk på eksamen din i dag lille Frida…” Han hvisker nærmest de siste ordene, og Frida hater det. Hater å bli kalt lille Frida av HAN. “Har du hasj?” Spør hun likegyldig tilbake.
På vei til stranden oppdager Frida at sykkelen til Jessica står utenfor kiosken. Hun bestemmer seg for å ta en røyk og vente utenfor til hun kommer ut. “Hva sier Jess nå da, når du er stein?” Ler Kasper mot henne. “Det driter jeg i.” Svarer Frida glatt, men innerst inne gjør hun jo egentlig ikke det. “Hei Frida! Så kjekt at kåken var ryddig og ren til jeg kom hjem i dag! Forresten skal jeg hilse fra læreren vår!” Jessica lyste av ironi, var skarp i øynene og helt rolig der hun sto og låste opp sykkelen sin. “Kom Frida!” Sa Kasper og himlet med øynene. Frida svelget klumpet i halsen og sa med svingende stemme tilbake: “Har faktisk viktigere ting å ta meg til jeg Jessica, i motsetning til visse andre er vi faktisk på vei til bestemor!” De siste ordene angret hun seg for nettopp ha sagt, men tenkte samtidig at nå fikk hun som fortjent. Bestemoren hadde alltid betydd noe spesielt for de to jentene. Og Frida var mester på å spytte ut av seg det som hun visste svidde mest hos søsteren. “Jeg og Gustav var der i sted, hun var meget stolt over karakteren min i muntlig! Å du Frida? Når du først våger deg opp til henne: hun spurte om jeg kunne stikke innom leiligheten hennes og hente noen rene klær til henne, neste gang jeg kom på besøk. Her har du nøkkelen, så får du hilse henne igjen da!” De siste ordene fra Jessica lyste av fryd mot henne i det hun tok sykkelen og syklet av gårde.
Uff, uff, uff, ikke bare hadde hun løyet til Jessica om at hun skulle til bestemoren. I tillegg hadde hun tatt i mot nøkkelen til leiligheten hennes og måtte stikke opp dit med en gang. Akkurat som ikke dette var nok: hun hadde med seg Kasper! Å på toppen av det hele hadde begge røyka og øynene var smalere enn smal, for ikke å nevne ildrøde… At hun aldri kunne lære!
"Men Frida! Er du syk?" Bestemoren nesten hoppet ut av sengen på sykehuset. "Syk? Hva mener du?" Frida skjønte hva bestemoren mente, men spilte overasket så godt hun kunne. "Jeg er ikke syk, er bare trett, vært lange dager nå foran eksamen og sånn!" Løy hun i håp om å komme seg unna. "Ja, du virker trett og sliten Frida, du må ta vare på deg selv vet du." Bestemor smilte der hun lå i den hvite sykesenga. "Hvem er det du har med deg forresten?" Bestemoren kremtet og satte seg litt opp i sengen, hun strøyk gjennom håret sitt og prøvde å ta seg ut fra sin beste side. "Det er Kasper, en venn." Smilte Frida tilbake. "Hei, så hyggelig!" Kasper strakte ut armen og presenterte seg høflig. "Ja, hadde bare omstendighetene vært annerledes så… Slik at jeg hadde hatt mulighet til å spandert noe på dere.." Bestemor unnskyldte seg for at hun lå på sykehuset. "Nei nei bestemor, jeg har med noe til deg." Frida skyvde stolt frem sekken med de rene klærne i. "Hva i alle dager Frida! Så snill du er. Du er den beste Frida! Den beste." Bestemoren var helt rørt i stemmen. Kasper festet blikket ut vinduet for ikke bli på gråten selv. Han hadde aldri sett en slik god vennlig dame som kun tenkte på andre, selv når hun lå på sykehus. "Du er den beste bestemor!" Smilte Frida tilbake mens hun var overlykkelig hun hadde tatt en løgn til søsteren og derfor ble tvunget til å ta turen til henne…
(forts. følger)
Sommer 2005: Jeg vil for alt i verden ha en katt! Nettopp fordi jeg er husredd og trenger en i senga mi når samboen jobber natt…